WE'RE NOT REALLY HERE: Manchester City og "Financial Fair Play"

I dette innlegget skal vi se nærmere på UEFA sitt mye omtalte “Financial Fair Play”-regime, og hvordan dette vil påvirke fotballklubben Manchester City sine muligheter for videre sportslig suksess. Problemstillingen har ikke blitt mindre interessant etter at Manchester City gikk seirende ut av siste sesongs Premier League og nå fester sitt blikk på det aller gjeveste trofeet i toppfotballen, Champions League. Plutselig handler det om mer enn bare Manchester City og denne klubbens vanskeligheter med å innfri nylig vedtatte UEFA-krav om økonomisk bærekraft – det dreier seg nå om den europeiske toppfotballens framtidige innretning i sin alminnelighet.

Financial Fair Play (FFP) i sine hovedtrekk

Financial Fair Play (heretter FFP) er UEFA-president Michel Platini sitt verk, og er en helt vesentlig komponent i hans korstog mot uansvarlig økonomisk styring i den europeiske toppfotballen. Det er særlig engelske klubber, i noen grad italienske og spanske, som har blitt sett ut som skyteskive. Offisielt er det frykten for en ikke bærekraftig gjeldsoppbygning i klubbene som er den primære motivasjonen bak regimet. FFP skal, enkelt sagt, være en sikkerhetsforanstaltning mot at fotballklubber bruker mer penger enn de tjener.

At strengere økonomiske reguleringer er påkrevd, synes å være allmenn enighet om. Den skotske storklubben Glasgow Rangers sin nylige bankerott bare forsterker opinionen sin følelse av at noe er alvorlig galt med toppfotballen. Ordningen har likevel hatt sine kritikere, og det har endatil vært anført fra juridisk hold at FFP neppe vil overleve en prøving i EU sitt rettssystem, ettersom reglene muligens bryter med grunnleggende konkurranserettslige prinsipper. Det synes likevel som om ordningen nå har støtte på nokså høyt hold i EU.

UEFA-president Michel Platini – holdes her litt igjen av Sepp Blatter

Kritikere vil likevel anføre at ordningen - ironisk nok - er urettferdig og “unfair” og Platini har blitt beskyldt for å bruke dette som et instrument for å forhindre ytterligere engelsk dominans i den europeiske klubbfotballen. Det er neppe en særlig tungtveiende innvending, ettersom et slikt tiltak kan være rimelig nok dersom den engelske dominansen skyldes “finansiell doping” basert på en ikke bærekraftig gjeldsfinansiering. Arsene Wenger, Arsenal-manager (og økonom) vil i alle fall kunne underskrive på dette. Arsenal sin forretningsmodell hviler som kjent tungt på at tæring skal settes etter næring også i toppfotballen. La oss likevel se på de mest opplagte innvendingene som kan reises mot FFP.

FFP sitt rasjonale er at det skal skape en “level playing field” for europeiske toppklubber, altså at det skal konkurreres på mest mulig like vilkår. På overflaten synes dette uangripelig, men nærmere gjennomtenkning avslører at dette i stor grad er tom retorikk og mest det. Europeisk toppfotball nemlig aldri hatt noe som ligner på “level playing field”, og FFP – vil noen kunne mene – er en ordning som sementerer og kanskje endatil forsterker den etablerte orden i den europeiske toppfotballen. Det er en ordning som besørger at de etablerte “superklubbene” som Real Madrid, Barcelona, Manchester United, Arsenal,AC Milan, Juventus og Bayern München beholder sitt hegemoni også i åren som kommer. FFP vil i alle fall gjøre det vesentlig vanskeligere for “nyrike” fotballklubber som Chelsea, Manchester City, Malaga, Paris St. Germain og Anzhi Makhachkala og kjempe om de viktigste trofeene. Dessuten, FFP vil i praksis fungere som et etableringshinder for klubber (og søkkrike eiere) med planer tilsvarende det disse utfordrerne har hatt og nå er i ferd med å gjennomføre. I realiteten er nok Manchester City den siste klubben som greide å snike seg innenfor porten før den brutalt ble slått igjen i og med FFP.

En annen innvending er at regimet kan bli vanskelig å praktisere, av tre grunner minst:

1)  Reglene er til dels uklare, tvetydige eller i alle fall åpne for fortolkning
2) Det er uklart hvordan sanksjonsbestemmelsene i regelverket vil praktiseres, noe som
     er svært uheldig. Hvis det kommer til å bli praktisert på en myk måte, vil det nemlig
     klart favorisere de klubbene som i de neste årene har et mer lemfeldig forhold til
     regelverket.
3)  Viktigst er imidlertid det faktum at muligheten for å unngå eller “tøye” reglene, trass i
     selvsagte forsikringer fra Platini og UEFA om det motsatte, utvilsomt vil være til stede.
     Sir Alex Ferguson er for øvrig blant dem som synes å være av denne oppfatningen.

Endelig nevner vi en foreløpig lite artikulert kritikk diskusjonene rundt FFP, men som spøker i bakgrunnen. Vi er da over i politikkens sfære, og i nokså lumre aspekter av den er jeg redd.FFP kan nemlig beskyldes for å være et slags proteksjonistisk tiltak for at makten i europeisk toppfotball ikke skal havne i hendene på “fremmed” storkapital, enten det nå er av arabisk, russisk eller østasiatisk opprinnelse. Selv om UEFA og Platini sine intensjoner er gode nok, og sikkert ikke er motivert av xenofobi, vil det av mange kunne oppfattes slik. Realiteten er i alle fall at det for europeisk fotball som sådan er et gode at den tiltrekker seg kapital som den ellers ikke ville ha fått. FFP vil dermed, isolert sett, bidra til at europeisk fotball sin kapitalbase svekkes, med de ringvirkninger det vil ha.

FFP-reglene

La oss se nærmere på FFP-reglene, uten å grave oss ned i detaljer som ikke er vesentlige for vårt hovedformål, nemlig å vurdere Manchester City sin situasjon i lys av dette regelverket. Fundamentet i FFP-regelverket kan noe forenklet framstilles som følger:

Det er regnskapsmessig underskudd som er basisen for resultatmålingen, og altså ikke gjeld i og for seg. Underskudd vil, i overskuelig fremtid, til en viss grad være tillatt så lenge dette dekkes av nyinnskutt egenkapital fra eierne. Om underskuddet derimot ikke blir dekket av ny egenkapital, vil det være atskillig strengere krav.Klubbene skal overvåkes,” monitoreres”, over 5 overlappende tidsperioder – startende med sesongen som nylig er lagt bak oss (2011/12), og der den første gjelder for to år og de fire siste for tre år.

Maksimalt tillatt underskudd for de tre første periodene er på € 45 000 000, eller – med dagens valutakurs – 337 millioner norske kroner. Ved slutten av den fjerde perioden (etter 2015/16-sesongen) må imidlertid underskuddet være redusert til maksimalt € 30 000 000, eller NOK 225 mill.

Når vi snakker om maksimalt tillatt underskudd, snakker vi om akkumulert underskudd for hele monitoreringsperioden. Eksempelvis vil det for den tredje perioden, løpende fra 2012/13 til og med 2014/15, være tillatt med 45 millioner euro i minus når treårsperioden vurderes samlet sett, under ett. En klubb kan dermed, i teorien, f. eks. ha 100 millioner euro i underskudd det første året, balanse det andre året og et overskudd på 60 millioner euro det tredje året – og bestå prøven med glans.

En del kostnader i det offisielle regnskapet kan trekkes ut og teller ikke med i FFP-regnskapet som skal legges til grunn for vurderingen. Det gjelder følgende:

1)   Kostnader i forbindelse med stadionutvikling o.l. kan i sin helhet trekkes fra, det er
      dermed ingen grenser for hvor stort underskudd en klubb kan drive med så lenge det
      skyldes investeringskostnader av denne type.
2)   Kostnader brukt på ungdomsarbeid og det som på engelsk kalles ”community
      development” kan også trekkes fra gjennom hele perioden. For en engelsk Premier
      League-klubb i øverste sjiktet innebærer dette at et sted mellom £ 8 mill. og 12 mill.
      er fratrekkbare.
3)   For det første året av den første monitoreringsperioden, altså den nylig avsluttede
      sesongen 2011/12, kan spillerlønnskostnader man har pådratt seg gjennom kontrakter
      inngått før 1. juni 2010 trekkes fra. Det gjelder vel og merke bare for sesongen
      2011/12, fra og med neste sesong vil også disse kostnadene inkluderes i
      FFP-regnskapet. For en klubb som Manchester City er dette en særdeles vesentlig
      klausul i regelverket, ettersom man har en rekke spillere med relativt høye lønninger
      der klausulen slår inn (Adebayor, Bridge, Santa Cruz, Tevez, de Jong, Barry, Lescott,
      Kolo Toure). Det er nok også hovedforklaringen på at klubben ikke har anstrengt seg
      veldig for å selge noen av disse spillerne til nå. Det var simpelthen ikke økonomisk
      rasjonelt å kvitte seg med noen av dem før nå i sommer - tidligst. En implikasjon av
      dette er at hele sagaen med Carlos Tevez dermed havner i et noe annet lys.

”Fair Value” er blant begrepene som stadig dukker opp i forbindelse med FFP. Dette er UEFA sitt forsøk på å demme opp for den mest opplagte måten å ”gå rundt” FFP på for rike klubbeiere. En vanlig oppfatning har vært at det vil være vanskelig for UEFA å forhindre kunstig genererte inntekter, typisk sponsoravtaler med urimelig høy verdi fra vennligsinnede forretningspartnere. Manchester City sin avtale med flyselskapet Etihad har allerede blitt satt fokus på i en slik sammenheng, nettopp fordi verdien på avtalen (anslagsvis svimlende 450 millioner euro over en 10-årsperiode) ikke reflekterer den ”rimelige verdien” av avtalen. I tillegg har flyselskapets nære forbindelser til klubbeieren sjeik Mansour bin Zayed Al Nahyan.

Sanksjonssystemet, som det for øvrig ble enighet om nokså nylig, består av 8 trinn, der det første er mildeste formen for straff og det siste den strengeste:

1) Advarsel
2) Bot
3) Poengtrekk i pågående/kommende UEFA-turnering
4) Tilbakehold av inntekter fra UEFA-turnering
5) Forbud mot å registrere nye spillere til en UEFA-turnering
6) Restriksjoner på antall spillere man kan bruke i en UEFA-turnering
7) Diskvalifisering fra pågående UEFA-turnering
8) Ekskludering fra kommende UEFA-turneringer.

I tabellen nedenfor oppsummeres det hvordan FFP-regimet praktiseres over hele den vedtatte overvåkningsperioden som altså går fram til og med sesongen 2016/17:

Financial Fair Play – underskuddsovervåkning
Periode	2011/12	2012/13	2013/14	2014/15	2015/16	2016/17	Maksimalt underskudd
1	1. periode						€ 45 000 000	NOK 337 mill.
2	2. periode						€ 45 000 000	NOK 337 mill.
3		3. periode					€ 45 000 000	NOK 337 mill.
4			4. periode				€ 30 000 000	NOK 225 mill.
5				5. periode			€ 30 000 000	NOK 225 mill.

Manchester City sin økonomi før eierskiftet i 2008

De siste årene før eierskiftet i 2008 hadde Manchester City en noe anstrengt økonomi som ikke gav rom for større investeringer i spillerstallen. Man hadde likevel konsolidert seg som Premier League-klubb, etter opprykk seks år tidligere (12. plass i gjennomsnitt for denne seksårsperioden). Det siste året med overskudd var etter sesongen 2005/06, da man faktisk endte på £ 10 millioner i pluss. Det skyldtes imidlertid utelukkende et formidabelt overskudd på spillersalg (Shaun Wright-Phillips sin overgang til Chelsea sommeren 2005). De to påfølgende årene endte med henholdsvis £ 11 mill. og £ 32 400 000 i minus, det siste hovedsakelig som følge av en utgiftseksplosjon i forbindelse med Thaksin Shinawatra sin overtagelse av klubben. Det ble bl.a. ble kjøpt spillere for over £ 50 mill. sommeren 2007 (Elano, Petrov, Corluka, Bianchi, Caicedo, Bozhinov var de mest profilerte). Det så en stund lyst ut, men det ble raskt klart at den nye eieren ikke var i stand til å videreføre en satsning som ville få City opp på det nivået tilhengerne nå forventet, bl. a. p.g.a. sin velkjente politiske ballast fra Thailand. Sommeren 2008 ble dermed klubben solgt til en av verdens rikeste personer, sjeik Mansour bin Zayed Al Nahyan fra Abu Dhabi i De Forente Arabiske Emirater – for et beløp som nå, fire år etter, fortoner seg som en slikk og ingenting.

Thaksin Shinawatra – Manchester City-eier uten suksess

I oppstillingen nedenfor finner man de basale regnskapstallene for de tre sesongene før sjeik Mansour kjøpte klubben. Den kan også tjene som utgangspunkt for noen kommentarer knyttet til hvordan et typisk regnskap for en fotballklubb arter seg.

For det første kan vi notere oss at resultatmålet EBITDA, som står for ”Earnings before Interests, taxes, depreciation and amortization” (fortjeneste før rentekostnader, skatter, avskrivninger og amortisering), er så vidt i pluss de to siste årene. Enkelt sagt forteller tallet oss hvor mye virksomheten har til å dekke sine rentekostnader, avskrivninger og skatter og er et interessant tall for potensielle investorer og ikke minst kreditorer. I City sitt tilfelle er det faretruende lavt de to siste årene, og bærer bud om en klubb som har begynnende problemer med å betjene sin gjeld for ikke å snakke om å investere i nye spillere. Siste året endte underskuddet (”Profit before taxation”) på nokså formidable £ 32 400 000, i all hovedsak forårsaket av kostnadene ved (lånefinansierte) spillerkjøp sommeren 2007.

Regnskap 2005-06, 2006-07 & 2007-08
Financial year	2005-06	2006-07	2007-08
Income
Gate receipts	15 700 000	13 800 000	13 600 000
TV income (incl. price money)	24 200 000	24 200 000	43 300 000
Commercial income	21 900 000	19 000 000	25 500 000
Total turnover	61 800 000	57 000 000	82 400 000
Expenses
- Wages and salaries	34 300 000	36 400 000	54 200 000
- Other expenses	19 800 000	19 200 000	26 700 000
Total expenses	54 100 000	55 600 000	80 900 000
EBITDA	7 700 000	1 400 000	1 500 000
Non cash flow expenses
- Player amortization	7 100 000	6 000 000	25 400 000
- Depreciation	2 700 000	2 800 000	3 000 000
- Capital grants	0	0	-100 000
Total non cash flow expenses	9 800 000	8 800 000	28 300 000
Exceptional expenses	0	0	0
Operating profit	-2 100 000	-7 400 000	-26 800 000
Profit player sales	19 100 000	2 400 000	7 000 000
Profit before interests	17 000 000	-5 000 000	-19 800 000
Net interests	4 300 000	4 100 000	10 200 000
Stadium finance lease	2 600 000	1 900 000	2 400 000
Profit before taxation	10 100 000	-11 000 000	-32 400 000

For det andre legger vi merke til utviklingen i ”Player amortisation”, et begrep som er selve nøkkelen til å forstå regnskapene for en fotballklubb. Når en klubb kjøper en spiller, er det nemlig ikke slik at hele kjøpssummen regnskapsføres på kjøpstidspunktet, i stedet amortiseres (”dødeliggjøres”) den regnskapsmessig - parallelt med lengden på spillerkontrakten. Begrepet uttrykker egentlig det samme som en avskrivning av en fysisk eiendel (et hus, en bil, en fotballbane), men på såkalt immaterielle eiendeler (som fotballspillere) bruker man altså begrepet amortisering i stedet. Et eksempel kan anskueliggjøre prinsippet: Sett at det kjøpes en spiller for £ 20 000 000 på en femårskontrakt, halvparten lånefinansiert til 5 % rente og halvparten finansiert med egenkapital. Den direkte virkningen av dette blir som følger:

Kostnadene kan altså spres utover hele kontraktsperioden på spilleren. En konsekvens er selvsagt at klubbeiere av den mer ryggesløse sorten lett kan gi seg ut i fristelsen – omtrent på samme vis som ungdommer som kjøper ”billige” mobiltelefoner med bindingstid. La oss ta eksempelet et steg videre, og tenke oss at vi er ved starten av år 3: Spilleren har vært en suksess og han tilbys en ny og forbedret kontrakt – også denne gang for 5 år. Denne typen operasjon har nemlig også interessante regnskapsmessige konsekvenser. I et slikt tilfelle vil det nemlig være restverdien på kontrakten ved inngangen til det tredje året (£ 20 000 000 – £ 40 000 000 – £ 40 000 000 = £ 12 000 000) som blir basisen for amortiseringen, og de regnskapsmessige effektene blir dermed som vist under.

La oss runde av eksempelet med nok et realistisk scenario: Ved inngangen til det 6. året får klubben inn et bud på £ 30 000 000 på spilleren, og klubben anser dette for godt til å takke nei til. I en slik situasjon kan man nemlig inntekstføre hele salgssummen (fratrukket den eventuelle restverdien på salgstidspunktet). Profitten på spillersalget blir dermed i dette tilfellet: £ 30 000 000 - £ 4 800 000 (restverdien) = £ 25 200 000 - eller ca. 250 millioner norske kroner. Dette dekker både låneopptaket på spillerkjøpet og midler til innkjøp av tre-fire nye spillere med samme prislapp!

Dynamikken som er vist gjennom disse eksemplene er en hovedforklaring på den ”pengekarusellen” vi har vært vitne til i moderne toppfotball, selvsagt i samspill med de voldsomt økende TV-inntektene.

Sjeik Mansours overtakelse: Fra vondt til verre - til det bedre….?

Mansour og hans høyrehånd i City-sammenheng, styreformann Khaldoon Al Mubarak, viste tidlig at de hadde ambisiøse planer. Planene var så ambisiøse at selv den velrenommerte, solide og jordnære manageren Mark Hughes simpelthen ikke maktet å ta dem til seg. Vitnesbyrdet over det lyser mot oss den dag i dag. Da Hughes fikk sjekkheftet i hendene sommeren 2008 fulgte han nemlig opp eiernes ”profilsignering” på selve overtakelsesdagen (Robinho) med å kjøpe spillere som Wayne Bridge, Craig Bellamy, Roque Santa Cruz, Emmanuel Adebayour, Joleon Lescott, Kolo Toure og Shaun Wright-Phillips for godt over en milliard kroner - ikke akkurat spillere som en klubb som aspirerer til Europa-tronen bør innlate seg med. Tre-fire år senere er da også verdien av disse skrumpet inn til en femtedel om vi er rause, og som vi snart skal se: Det er de katastrofale økonomiske disposisjonene under Mark Hughes som er den direkte årsaken til at klubben vil ha betydelige utfordringer med Financial Fair Play i årene som kommer. Enkelt og overflatisk sagt ble det sløst vekk en milliard i startfasen på City-prosjektet. Når det er sagt, skal det også nevnes at det ble gjort fornuftige spillerkjøp under Hughes. Kjøpene av Kompany, de Jong, Barry og Tevez kan alle forsvares på ulikt vis, og i sum er verdien på disse antageligvis på tilnærmet samme nivå i dag som på kjøpstidspunktet.

I etterpåklokskapens lys er det likevel ingen tvil om at eierne skulle holdt på sjekkheftet til de hadde fått plass en manager med andre perspektiver og et ambisjonsnivå som samsvarte med eiernes eget.

Hvordan har de så gått, rent økonomisk, etter det siste eierskiftet? – Det enkle svaret er at den sportslige suksessen så å si har vært omvendt proporsjonal med de økonomiske prestasjonene så langt. Selv alminnelige avislesere vil ha fått med seg at Manchester City i sist regnskapsår (2011/12) satte verdensrekord i begredelige regnskapstall for fotballklubber, med et regnskapsmessig underskudd på nærmere to milliarder norske kroner (!). Dette har medført både moralistiske ryggmargsreaksjoner og misunnelig skadefryd, men også mer sobre dommedagsvarsler for klubbens videre skjebne i lys av ”Financial Fair Play”. Selv fotballjournalister av den mer seriøse sortering og med en viss økonomisk innsikt, har predikert en vanskelig framtid for klubben – fordi den simpelthen vil være ute av stand til å innfri de kravene som ligger i UEFA sine krav om økonomisk bærekraftighet.

Før vi går inn på en grundigere vurdering av dette, la oss se på de nakne tall for de første to sesongene under sjeikens regime.

Regnskap 2008-09, 2009-10 & 2010-11
Financial year	2008-09	2009-10	2010-11
Income
Gate receipts	15 400 000	18 200 000	19 700 000
TV income (incl. price money)
- Premier League	48 300 000	54 000 000	56 000 000
- Champions League/Europa League	0	0	9 000 000
- Domestic cups	0	0	3 800 000
Commercial income	23 400 000	52 900 000	64 700 000
Total turnover	87 100 000	125 100 000	153 200 000
Expenses
- Wages and salaries	82 600 000	133 300 000	174 000 000
- Other expenses	35 200 000	45 500 000	50 000 000
Total expenses	117 800 000	178 800 000	224 000 000
EBITDA	-30 700 000	-53 700 000	-70 800 000
Non cash flow expenses
- Player amortization	39 400 000	71 000 000	83 800 000
- Depreciation	3 500 000	4 500 000	5 900 000
- Capital grants	-100 000	-3 200 000	-100 000
Total non cash flow expenses	42 800 000	72 300 000	89 600 000
Exceptional expenses	0	0	34 400 000
Operating profit	-73 500 000	-126 000 000	-194 800 000
Profit player sales	0	10 300 000	5 300 000
Profit before interests	-73 500 000	-115 700 000	-189 500 000
Net interests	17 000 000	3 300 000	4 500 000
Stadium finance lease	2 000 000	2 200 000	3 400 000
Profit before taxation	-92 500 000	-121 200 000	-197 400 000

Man trenger ikke kaste mange blikkene på denne oppstillingen før man skjønner at det er sensasjonelt svake tall, nesten uansett hvilke kriterier som legges til grunn for vurderingen. Akkumulert underskudd for hele treårsperioden etter overtakelsen er på £ 411 100 000, eller i underkant av 4 milliarder norske kroner etter dagens valutakurs. Selv om man anlegger et meget langsiktig perspektiv gir ikke dette mening om det betraktes utelukkende som en investering og vurderes etter bedriftsøkonomiske prinsipper alene. Og det er da heller ingen som tror at sjeik Mansour primært er ute etter kortsiktige gevinster med denne investeringen. Det handler vel så mye om konvertering av oljeformue (på linje med det norske oljefondet) og bygging av politisk og kulturell ”good will”. Investeringen i Manchester City må betraktes som ett av flere elementer i Abu Dhabi sin meget bevisste og svært langsiktige politiske strategi for å diversifisere sin ensidige oljebaserte økonomi. At noen av investeringene på kort sikt ikke framtrer som åpenbart rentable blir av mer underordnet betydning, gitt denne diversifiseringsstrategien.

”So far, so good…” - sjeik Mansour bin Zayed Al Nahyan

Hva nå? City inn i den første FFP-perioden

Å kikke i krystallkuler er en risikoøvelse som det knapt er noen fornuftig grunn til å gi seg i kast med. Likevel, ved sesongens sportslige avslutning begynner det å tegne seg et bilde også av hvordan det gikk med finansene i regnskapsperioden 2011/12, det første året UEFA sine blikk kastes på regnskapstallene til fotballklubbene. Ved inngangen til regnskapsåret vil jeg tro at de som styrer med slikt hadde noen klare målsetninger også for finansene. I lys av de foregående års regnskapstall og det vi vet om sportslige ambisjoner og slikt, er det ingen stor kunst å utlede noen nokså opplagte slike mål. Her er det jeg tror har vært de primære målene for 2011/12:

· Fortsatt markant inntekstvekst: Med Champions League-deltakelse, Etihad-avtale og stadig vekst i kommersielle inntekter (der City har vært veldig flinke), er det trolig at man har budsjettert med en totalomsetning på ca. £ 225 000 000, godt i overkant av to milliarder kroner. For perspektivets skyld nevner vi at dette er på Chelsea sitt nivå etter 2009/10. City ser altså ut til å klare å nå 2 milliarders-grensen i løpet av fire år, mens Chelsea brukte sju år etter Abramovichs overtakelse på å oppnå dette. Det bør nevnes at en slik målsetning forutsetter at den eventyrlige veksten i de kommersielle inntektene, ekskludert ETIHAD-avtalen, ligger på samme nivå som de foregående årene, og det kan meget vel være at dette er en noe urealistisk forutsetning.

· EBITDA, altså fortjeneste før renter, skatter, avskrivninger og spillerkjøp, i tilnærmet balanse for første gang etter eierskiftet.

· Totalresultat på ca. £ 100 000 000 i minus, ca. en milliard norske kroner.

· FFP-korrigert resultat i nærheten av de € 45 000 000 (ca. £ 37 000 000) som

regelverket tillater som maksimalt underskudd for den første

monitoreringsperioden (sesongene 2011/12 og 2012/13). Klarer man det, vil man

nemlig greie å nå kravet dersom man oppnår balanse i neste sesongs regnskap.

· Spillerlønnsnivå godt under 100 % av totalomsetning.

I prognosen nedenfor er det gjort følgende forutsetninger, alle med et forsøksvis kjølig og realistisk blikk og rensket for både ønsketenkning og sedvanlig City-pessimisme:

Vekst i publikumsinntekter på 14 %. Det kan synes høyt all den tid det har vært færre hjemmekamper, billettpriser på stedet hvil og en FA Cup-finale mindre enn fjorårssesongen. Økt tilskuergjennomsnitt, Charity Shield-kamp og Champions League-deltakelse skal likevel - etter noen riktig nok overflatiske kalkulasjoner - utlikne dette med god margin. En del av fjorårets Europa League-kamper var dessuten fryktelig dårlig besøkt, endatil med kraftig reduserte billettpriser. Likevel: Informasjonsgrunnlaget er noe svakt og uklart, og risikoen for at økningen har vært noe mindre er ikke liten.
Totale TV-inntekter på £ 87 000 000. Her er vi på nokså trygg grunn ettersom informasjonsgrunnlaget knyttet til Premier League-avtalen er nokså sikkert. Champions League-/Europa League-inntektene er fortsatt mer usikre, og kildene spriker. Jeg har brukt et avrundet gjennomsnittstall på £ 25 000 000. Når det gjelder inntektene fra de to engelske cup-ene (og Charity Shield-kampen), stipuleres det til £ 1 500 000, kanskje noe lavt.
I kommersielle inntekter antar jeg at veksten – når vi i første omgang ekskluderer ETIHAD-avtalen – må avta noe etter de siste årenes inntektseksplosjon. Det er her forutsatt litt over 20 % vekst, noe som synes forsiktig moderat med tanke på at vi snakker om foregående års FA Cup-mester og sist sesongs Premier League-mester. Til ETIHAD-avtalen er det knyttet tre store usikkerhetsmomenter. For det første er det sprikende opplysninger om totalverdien av avtalen, varierende fra £ 300 000 000 til £ 400 000 000 for hele tiårsperioden. For det andre er det ikke opplagt at den skal inntektsføres med en tiendedel pr. år (man kan seg for seg muligheten av en ”up front” inntektsføring, der det regnskapsføres disproporsjonalt mye de første årene) og for det tredje er det høyst usikkert om UEFA vil vurdere avtalen til å ha en ”fair value”. Jeg har forutsatt at avalen har en totalverdi på £ 350 000 000 for hele tiårsperioden og at dette inntekstføres proporsjonalt, altså med £ 35 000 000 for neste sesong. At UEFA vurderer avtalen til ikke å være ”fair”, tror jeg simpelthen vi kan se bort fra. City har så gode kort på hånden her, p.g.a. avtalen sin helt unike og nyskapende karakter - og UEFA vil ikke ha noen form for presedens som et utgangspunkt for vurderingen - at en verdinedskriving fra UEFA sin side vil bli oppfattet som en direkte fiendtlig akt selv for nøkterne og nøytrale bivånere av dette spillet. Det er det ingen grunn til å tiltro dem.
På utgiftssiden antas det moderat økning i lønnsbudsjettet, delvis p.g.a. forventede bonusutbetalinger i forbindelse med ligamesterskapet. Det kalkuleres her med knappe 7 % økning, trass i at lønnsutbetalingene til spillere som Wright-Phillips, Vieira, Santa Cruz, Adebayor, Onuoha, Boateng, Given, Bellamy og Jo er borte, helt eller delvis. Vi antar her at spillere som forsvant før eller i løpet av sesongen hadde lønnsutgifter som beløp seg til £ 27 000 000 årlig. Det er temmelig nøyaktig det de nye spillerne som ankom før 2011/12-sesongen mottar i samlet lønn (Agüero, Nasri, Savic, Clichy, Pantilimon). Den her forventede økning på £ 11 000 000 kan dermed tilskrives kontraktforbedringer på tre-fire av spillerne samt bonusutbetalinger. Noen kommentatorer har antatt at fjorårets lønnsutbetalinger var en slags ”all time high” og at når man etter hvert fikk kvittet seg med dyre og ”dårligere” spillere ville dette gradvis reduseres i årene som kommer. Den utmerkede fotballbloggeren Swiss Rambler (http://swissramble.blogspot.no/) synes bl. a. å være av denne oppfatningen. Det er ikke bare resonnementet over som indikerer at dette er helt urealistisk. Det nærmeste vi kommer en lovmessighet i dagens toppfotball, er nemlig at sportslig suksess praktisk talt uten unntak er fundert på høye spillerlønninger, og det eneste kjente unntaket fra dette er Nottingham Forest sin glansperiode fra 1977 til slutten av 80-tallet. Det er simpelthen ingen fornuftige grunner til å tro at Manchester City sine spillerlønninger skal bli nevneverdig mindre i årene som kommer dersom det sportslige ambisjonsnivået forblir uforandret. Når det gjelder de øvrige utgiftene (”Other expenses”) antas det her en svak vekst på 4 %, fra £ 50 000 000 til £ 52 000 000. Det foreligger i alle fall ikke noe informasjon, så vidt meg bekjent, som tilsier at klubben har pådratt seg ekstraordinære utgifter av noe slag i løpet av den siste sesongen. Det vil tvert i mot være gode grunner som tilsier at disse i og for seg burde minke noe i årene som kommer, ettersom man i den tidlige fasen av prosjektet sannsynligvis må ha hatt en del ”oppstartutgifter” som ikke er gjentagelige. En usikkerhetsfaktor er likevel i hvilken grad det allerede har påløpt ulike former for utgifter i forbindelse med byggingen av det nye treningssenteret i tilknytning til Etihad Stadium (http://www.mcfc.co.uk/news/club-news/2011/september/club-announcement). Hvis så er tilfelle, trenger det likevel ikke bekymre, ettersom disse utgiftene i sin helhet vil kunne trekkes fra i FFP-regnskapet.
Den siste kostnadsarten av betydning er spillerkontraktene (”Player amortization”). Som vi skal se senere er det ingen grunn til å anta at denne reduseres vesentlig i 2011/12 sammenlignet med den foregående sesongen. En liten nedgang må likevel forventes, og hovedforklaringen på det er at klubben i 2010/11-regnskapet, med stor sannsynlighet, avskrev restverdien på spillere som Bellamy, Jo, Bridge og Santa Cruz, og kanskje også delvis Wright-Phillips, Adebayor og/eller Tevez. Regnskapsføringen av ”exceptional expenses” på hele £ 34 400 000 lar seg ikke forklare fornuftig på annet vis, selv om Mark Hughes og hans mannskap nokså sikkert ble tilgodesett med noe av dette i sluttvederlag. Vi estimerer amortiseringskostnaden for 2011/12 til £ 80 000 000.

Med disse forutsetningene havner vi på en EBITDA på minus £ 12 500 000, noe som dermed vil være en dramatisk forbedring fra de tre foregående årene. Enkelt sagt, så sørget den tidlige Champions League-sortien for at det naturlige målet om balanse i denne nøkkelindikatoren ikke ble nådd.

Den største usikkerhetsfaktoren med sikte på videre prognostisering av selve totalresultatet, er knyttet til inntektene fra spillersalg. Jeg har kalkulert med £ 9 000 000, men det kan helt klart være både lavere og høyere. Det vi vet er at følgende spillere ble solgt i regnskapsperioden (1. juni 2011-31. mai 2012): Jerome Boateng (£ 12 000 000), Shay Given (£ 3 500 000), Shaun Wright-Phillips (£ 4 000 000), Nedum Onuoha (£ 3 500 000), Felipe Caicedo (£ 900 000), Ben Mee (£ 500 000) og Kieran Trippier (£ 750 000). Det vi ikke vet, er eksakt salgsbeløp (disse er som kjent notorisk upålitelige, jeg har her brukt BBC og det tyske nettstedet ”Transfermarkt” som kilder) og hvor stor restverdien var på spillere som Wright-Phillips og Caicedo. Det vi vet er at de har hatt en pen profitt på Boateng dersom salgssummen på £ 12 000 000 er korrekt, og det prognostiserte tallet på £ 9 000 000 hviler tungt på denne forutsetningen.

Vi ender da med et underskudd ("Profit before taxation") på £ 97 000 000, som altså er i tråd med det vi antok vare en av de primære målsetningene.

Regnskapsprognose 2011/12
Income
Gate receipts	22 500 000
TV income (incl. price money)
- Premier League	60 500 000
- Champions League/Europa League	25 000 000
- Domestic cups	1 500 000
Commercial income
- Etihad deal	35 000 000
- NIKE deal	0
- Other	80 000 000
Total turnover	224 500 000
Expenses
- Wages and salaries	185 000 000
- Other expenses	52 000 000
Total expenses	237 000 000
EBITDA	-12 500 000
Non cash flow expenses
- Player amortization	80 000 000
- Depreciation	6 000 000
- Capital grants	0
Total non cash flow expenses	86 000 000
Exceptional expenses	0
Operating profit	-98 500 000
Profit player sales	9 000 000
Profit before interests	-89 500 000
Net interests	4 000 000
Stadium finance lease	3 500 000
Profit before taxation	-97 000 000

Til slutt i dette avsnittet er det naturlig å minne om alle usikkerhetsfaktorene. Disse skal likevel ikke være større enn at vi med tilnærmet full sikkerhet kan anta at Manchester City sitt resultat for regnskapsperioden havner på et sted mellom £ 85 000 000 og £ 120 000 000 i minus. Det som eventuelt kan rokke ved dette, er at man av en eller annen grunn – f. eks. FFP-motivert – gjør en del kreative bokføringstransaksjoner på linje med det vi så sist år, da man altså regnskapsførte et stort beløp i ”exceptional expenses” og dermed blåste opp underskuddet før FFP-reglene slo inn. Et underskudd på et slikt nivå er jo ikke en gang i nærheten av å tilfredsstille kravene til ”Financial Fair Play”, som altså tilsier at man i de to regnskapsårene 2011/12 og 2012/13 kan ha et samlet underskudd på 45 000 000 = £ 37 000 000. Lykkeligvis er City i den posisjonen at man har betydelige kostnader som kan trekkes fra iet FFP-korrigert regnskap. VI ser nærmere på dette.

Korreksjoner i regnskapet knyttet til FFP

Den aller viktigste kostnaden til fratrekk er spillerlønninger på kontrakter inngått før 1. juni 2010. I Manchester City sitt tilfelle gjelder dette følgende spillere, med antatt ukelønn og årslønn oppført:

SPILLERLØNNER TIL FRATREKK UNDER FFP
Spiller	Ukelønn	Årlig lønn
Nigel de Jong	£ 80 000	£ 4 160 000
Kolo Toure	£ 100 000	£ 5 200 000
Carlos Tevez	£ 200 000	£ 10 400 000
Joleon Lescott	£ 80 000	£ 4 160 000
Gareth Barry	£ 90 000	£ 6 240 000
Roque Santa Cruz	£ 80 000	£ 4 160 000
Emmanuel Adebayor	£ 140 000	£ 7 020 000
Wayne Bridge	£ 80 000	£ 4 160 000
Sum	£ 880 000	£ 45 760 000
Korreksjon knyttet til utlån	£ 150 000	£ 7 800 000
Lønnskostnad til fratrekk i FFP	£ 700 000	£ 36 400 000

Vi ser at City kan trekke ut hele £ 36 400 000 av sine lønnskostnader, tilsvarende ca. 20 % av de samlede lønnskostnadene. I oppstillingen er det antatt (jf. ”Korreksjon knyttet til utlån”) at Tottenham har dekket halvparten av Adebayor sine lønnskostnader i sesongen som gikk, mens Real Betis har dekket hele lønnskostnaden til Santa Cruz. Bridge sine lønnskostnader er i sin helhet forutsatt dekket av City, også i de månedene han var i Sunderland. I tillegg til disse kostnadene antar vi at avskrivningskostnadene knyttet til eiendommene man selv rår over i sin helhet kan trekkes ut. Disse utgiftene anslås til £ 6 000 000 for 2011/12. Av atskillig større betydning kan imidlertid utgiftene til ”youth development” og ”community development” være i denne sammenhengen, men usikkerheten er betydelig her. Når det gjelder det første finnes det gode tall fra tidligere år og fra sammenliknbare klubber, men det er grunn til å tro at både City og andre klubber bevisst har søkt å regnskapsføre det som overhodet kan regnskapsføres her, fra og med denne sesongen. For City sin del, kan man f. eks. ta for gitt at lønnskostnadene til Patrick Vieira, som smykker seg med tittelen ”Football Development Executive Officer”, i sin helhet vil kunne plasseres i denne kategorien. Vi tror at City ikke vil ha problemer med å henføre så mye som £ 12 000 000 i kategorien ”Youth development”, med betydelig sjanse for at beløpet kan bli vesentlig høyere om man ønsker.

City er blant klubbene som bruker aller mest på ulike aktiviteter i lokalsamfunnet, og det er også en vesentlig del av klubben sin profil. Tidligere regnskap gir ikke sikre indikasjoner på hva som bør henføres her, så vi anslår det til nokså moderate £ 3 000 000.

Den store usikkerhetsfaktoren er imidlertid hvor mye som er medgått til utviklingsarbeid, promotering og begynnende forprosjektering på det storstilte Etihad Campus. At det nødvendigvis må være noe kan vi ta for gitt, men det er simpelthen umulig å etablere noe fornuftig estimat knyttet til dette. Vi velger å se bort fra dette her, og antar at eventuelle kostnader av betydning vil reflektere seg i et større beløp på ”Other expenses” enn de £ 52 000 000 vi har i vår kalkyle.

Vi har dermed kommet fram til en FFP-korrigert regnskapsprognose for sesongen 2011/12, denne gang med tall oppgitt i både britiske pund (GBP), euro og norske kroner – her med utgangspunkt i de gjeldende valutakursene primo juni 2012.

FFP-korrigert regnskapsprognose
	GBP	Euro	NOK
Profit before taxation	97 000 000	121 250 000	911 800 000
FFP-deductions:
- Wages, contracts before 01.06.10	36 400 000	45 500 000	342 160 000
- Depreciation costs	6 000 000	7 500 000	56 400 000
- Costs on youth development	12 000 000	15 000 000	112 800 000
- Costs on community development	3 000 000	3 750 000	28 200 000
Total	57 400 000	71 750 000	539 560 000
FFP-corrected result	39 600 000	49 500 000	372 240 000

Vi ser da at klubben ikke er veldig langt fra FFP-kravet på € 45 000 000 for den første perioden, primært takket være klausulen knyttet til fratrekk av lønnsutgifter på eldre spillerkontrakter. Nok en gang i tråd med det som var antatt målsetning.

Utfordringene i årene som kommer

En litt optimistisk prognose for kommende sesong

Vi ser først på kommende sesong, for å prøve å finne ut om det er noen slags form for realisme i at City skal kunne greie FFP-kravet etter den første monitoreringsperioden. En ting er helt sikkert, og det er at fortsatt sportslig suksess kreves for at det skal gå bra. Det betyr i praksis at klubben også neste sesong må kjempe om ligagullet og i tillegg gå videre fra gruppespillet i Champions League - og helst til kvartfinalen som et minimum. I tillegg bør man nok ta sikte på minst en innenlandsk cup-finale. Sportslig suksess er imidlertid bare en nødvendig, men langt fra noen tilstrekkelig betingelse. Om prognosen for 21011/12 holder noenlunde vann, kan vi enkelt slutte oss til at klubben neste år må gå i tilnærmet regnskapsmessig balanse (og dermed et overskudd etter FFP-korreksjonene) dersom man skal kunne innfri UEFA sine krav. La oss sette opp en helt grov prognose , basert på følgende hovedforutsetninger som i alle fall ikke synes helt urealistiske:

1) Vekst i publikumsinntektene på ca. 15 % (billettprisene er allerede vedtatt økt med 9 %,
slik at dette ikke synes helt urealistisk om vi forutsetter at man kommer seg videre fra
gruppespillet i Champions League. Champions League-inntekter (prispenger og inntekter
fra TV-avtalen) på £ 50 000 000. Dette kan synes høyt, all den tid Chelsea fikk omtrent
dette i år - da de ble mester. Her skal man imidlertid notere seg at det er forhandlet
fram en vesentlig bedre TV- avtale for den neste treårsperioden, som kan gi en økning
for de beste klubbene på 15 – 20 %. Finaleplass vil gi klart mer enn dette, og med
semifinaleplass er man omtrent på dette nivået.
2) Fortsatt sterk vekst i kommersielle inntekter, og vi antar at de som følge av Premier
League-triumfen øker enda mer enn de foregående årene. Vi kalkulerer med
optimistiske £ 110 mill. i inntekter her. Inntekter fra ETIHAD-avtalen kommer da på
toppen av dette.
3) Lønnsutgifter på samme nivå som det vi antok for 2011/12-sesongen: £ 185 000 000.
4) Reduserte kostnader på spilleramortisering. Vi tror at et par spillersalg fra nå av og fram
til neste sesong starter samt noen kontraktsjusteringer på noen av de dyreste spillerne
relativt enkelt kan redusere dette til £ 75 000 000 i 2012/13.
5) Profitt på spillersalg på £ 35 000 000. Denne forutsetningen er selvsagt svært enkel å
gjennomføre om man vil, men likevel noe tvilsom som vi skal se nedenfor.

Gitt premissene ovenfor, i tillegg til en del andre ukontroversielle forutsetninger, vil vi få følgende prognose for 2012/13-regnskapet:

Regnskapsprognose 2012/13
Financial year	2012-13
Income
Gate receipts	26 000 000
TV income (incl. price money)
- Premier League	62 500 000
- Champions League/Europa League	50 000 000
- Domestic cups	5 000 000
Commercial income
- Etihad deal	35 000 000
- NIKE deal	0
- Other	110 000 000
Total turnover	288 500 000
Expenses
- Wages and salaries	185 000 000
- Other expenses	52 000 000
Total expenses	237 000 000
EBITDA	51 500 000
Non cash flow expenses
- Player amortization	75 000 000
- Depreciation	6 000 000
- Capital grants	0
Total non cash flow expenses	81 000 000
Exceptional expenses	0
Operating profit	-29 500 000
Profit player sales	35 000 000
Profit before interests	5 500 000
Net interests	2 000 000
Stadium finance lease	3 500 000
Profit before taxation	0

Spillersalg

Det er altså profitten fra spillersalgene som gjør at prognosen går fra et driftsresultat på betydelige £ 29 500 000 i minus, til et totalt årsresultat i balanse. Noen kommentarer er på sin plass i den forbindelse. For det første er det neppe noen tvil om at City kommer til å kvitte seg med et betydelig antall spillere i året som kommer og de kandidatene som synes mest opplagte for salg er de følgende: Santa Cruz, Bridge, Adebayor og Tevez. For de to førstnevnte er det høyst tvilsomt om man klarer å få penger for i det hele tatt, mens Adebayor antageligvis må selges uten nevneverdig gevinst (hans restverdi er nå på £ 10 000 000, og det er også en sannsynlig salgsverdi). Når det gjelder Tevez, er det som kjent knyttet betydelig usikkerhet til det som var hans reelle transferverdi i 2009. ”Offisielt” er den på ca. £ 26 000 000, men det er beklageligvis mye som tyder på at den i virkeligheten er dramatisk mye høyere - slik noen også har hevdet. Om den offisielle prisen stemmer vil et salg av Tevez (for en pris på f. eks. £ 27 000 000) nå i sommer kunne gi en inntekt på ca. £ 17 000 000. Om reell kjøpspris derimot var på ca. £ 47 000 000 (dette beløpet går igjen i ulike kilder), vil et salg av Tevez for samme beløp ikke gi inntekter i det hele tatt. Det er nok likevel ingen urimelig antagelse at store deler av pengene til Tevez-kjøpet likevel er regnskapsført allerede i en eller annen form, slik at det tross alt vil være en betydelig gevinst forbundet med et salg. Vi vil forutsette dette her og i det videre. Et salg av Tevez vil likevel ikke være tilstrekkelig for å nå et mål om £ 35 mill. i spillersalgsinntekter. I oversikten nedenfor vil vi finne de spillerne i dagens spillerstall som pr. juni 2012 faktisk har en salgsverdi, og som dermed vil være de naturlige kandidatene for salg dersom de økonomiske aspektene har en viss betydning.

SPILLERE MED SALGSVERDI (GBP) JUNI 2012
Spiller	Restverdi	Salgsverdi	Gevinst
Joe Hart	0	20 000 000	20 000 000
Micah Richards	0	17 000 000	17 000 000
Vincent Kompany	1 900 000	25 000 000	23 100 000
Nigel de Jong	4 000 000	12 000 000	8 000 000
Adam Johnson	4 350 000	11 000 000	6 650 000
Pablo Zabaleta	1 560 000	7 000 000	5 440 000
Carlos Tevez	10 600 000	27 000 000	16 400 000
David Silva	12 000 000	35 000 000	23 000 000
Sergio Agüero	30 400 000	45 000 000	14 600 000
Mario Balotelli	13 200 000	20 000 000	6 800 000
TOTALT	78 010 000	219 000 000	140 990 000

Vi merker oss at under halvparten av City sin spillerstall er ”salgbare” i den forstand at de kan forventes å generere en regnskapsmessig gevinst. Spillere som Dzeko, Milner, Barry, Lescott, Kolarov, Clichy, Nasri og Kolo Toure har dermed alle for lav restverdi til at det blir penger i kassa ved salg. Yaya Toure er et usikkerhetsmoment. Hadde klubben solgt han denne sommeren ville det nok gitt en viss gevinst, men han går nå tross alt i sitt 30. år og det er lite trolig at de kan få så veldig mye mer enn restverdien på ca. £ 15 mill. for han - med tanke på den lønnen han har og som den kjøpende klubben formodentlig må ”matche”. Skal man generere inntekter av betydning på spillersalg, ser vi at det er en eksklusiv gruppe på tre der et salg ville ha monnet vesentlig: David Silva, kaptein Vincent Kompany og keeper Joe Hart. Det er imidlertid veldig lite sannsynlig at City vil slippe noen av disse, dermed må man nedover på listen. Her finner vi, i tillegg til Tevez: Micah Richards, Nigel de Jong, Adam Johnson, Pablo Zabaleta, Sergio Agüero og Mario Balotelli. Om det er et snev av hold i de mange transferryktene som allerede har begynt å svirre, kan vi registrere at de Jong og Johnson er blant de hyppigst nevnte (i tillegg til Dzeko, Kolarov og Tevez). Om vi tar oss bryet med å summere vil vi finne at et salg av f. eks. Tevez, Johnson og de Jong vil gi ca. £ 31 000 000, et tall som sannsynligvis vil øke noe dersom man har is i magen til å vente til transfervinduet i januar, ettersom restverdien antageligvis reduseres mer enn den forventede salgsinntekten i løpet av kommende halvår når det gjelder disse tre. Dette innebærer at man fortsatt ikke er helt i mål, men det vil være uproblematisk å få inn de resterende £ 4 000 000. I tillegg til en viss gevinst fra salg av Santa Cruz, Bridge og kanskje også Adebayor, vil salg av et par egenavlede spillere som f. eks. Weiss, Boyata, McGivern eller Cunningham kunne bidra til det.

Amortisering av spillerkontrakter

Det er nokså opplagt at kostnadene knyttet til amortiseringen av spillerkontrakter vil reduseres kraftig i årene som kommer. Den dårlige nyheten er imidlertid at det nok vil gå en stund før vi får se effekten av dette. I oversikten nedenfor finner vi forklaringen på det. I den er samtlige spillere med amortiseringskostnader listet opp, basert på det vi vet om kjøpssum og kontraktslengde. Det eneste tallet som er kjent, er amortiseringskostnaden for 2010/11, som altså beløp seg til £ 83 800 000.

PLAYER AMORTIZATION
		Amortiseringskostnad
Spiller	Kjøpssum	2010/11	2011/12	2012/13	2013/14	2014/15	2015/16
Vincent Kompany	6 000 000	950 000	950 000	950 000	950 000
Shay Given	7 500 000	1 667 000
Felipe Caicedo	5 200 000	1 156 000
Nigel de Jong	18 000 000	4 000 000	4 000 000	4 000 000
Jo	17 000 000	3 400 000
Pablo Zabaleta	6 000 000	1 200 000	520 000	520 000	520 000	520 000
Kolo Toure	15 000 000	3 750 000	3 750 000	3 750 000
Carlos Tevez	26 500 000	5 300 000	5 300 000	5 300 000	5 300 000
Joleon Lescott	24 000 000	4 800 000	4 800 000	4 800 000	4 800 000
Gareth Barry	12 000 000	2 400 000	2 400 000	2 400 000	2 400 000
Roque Santa Cruz	17 000 000	4 250 000
Emmanuel Adebayour	25 000 000	5 000 000	5 000 000	5 000 000
Wayne Bridge	10 000 000	2 222 000
Shaun Wright-Phillips	8 500 000	2 125 000
Craig Bellamy	12 000 000	2 667 000
Adam Johnson	7 000 000	1 555 556	1 088 889	1 088 889	1 088 889	1 088 889	1 088 889
James Milner	24 000 000	4 800 000	4 800 000	4 800 000	4 800 000	4 800 000
Jerome Boateng	10 500 000	2 100 000
David Silva	24 000 000	6 000 000	6 000 000	6 000 000	6 000 000
Mario Balotelli	22 000 000	4 400 000	4 400 000	4 400 000	4 400 000	4 400 000
Yaya Toure	24 000 000	4 800 000	4 800 000	4 800 000	4 800 000	4 800 000
Aleksandar Kolarov	16 000 000	3 200 000	3 200 000	3 200 000	3 200 000	3 200 000
Edin Dzeko	27 000 000	3 000 000	6 000 000	6 000 000	6 000 000	6 000 000
Gael Clichy	7 000 000		1 750 000	1 750 000	1 750 000
Sergio Agüero	38 000 000		7 600 000	7 600 000	7 600 000	7 600 000	7 600 000
Samir Nasri	23 000 000		5 750 000	5 750 000	5 750 000	5 750 000
Stefan Savic	6 000 000		1 200 000	1 200 000	1 200 000	1 200 000	1 200 000
Costel Pantilimon	3 000 000		333 333	666 667	666 667	666 667	666 667
Karim Rekik	600 000		300 000	300 000
Denis Suarez	1 000 000		250 000	250 000	250 000	250 000
Sum spillerkostnader		74 743 000	74 192 000	74 526 000	61 476 000	40 276 000	10 556 000
Øvrige transferkostn.		9 057 000
Total amortisering		83 800 000	74 192 000	74 526 000	61 476 000	40 276 000	10 556 000

Vi merker oss særlig linjen ”Øvrige transferkostnader” på betydelige £ 9 057 000. Dette er restbeløpet vi ender opp med etter å ha brutt ned totalbeløpet på samtlige spillere. Vi må anta at en betydelig del av dette er agentkostnader, som jeg regner med også amortiseres. Det kan imidlertid på langt nær være eneste forklaringen, og resten er da trolig knyttet til ”sign on fees” for spillerne og kanskje også til dels en differanse mellom transferbeløpene som sirkulerer i offentligheten og det som har vært reelle kostnader. Dessuten, som allerede antydet, en av forklaringene kan kanskje være knyttet til kjøpsomkostningene på Carlos Tevez. I oppstillingen over har vi tatt klubben og agent Kia Joorobchian på ordet, og kalkulert med at omkostningene er i tråd med det som har vært oppgitt.

Vi kan ta det for gitt at klubben har en klar målsetning om å redusere amortiseringskostnadene vesentlig i årene som kommer, noe som også har vært understreket av styreformannen gjentatte ganger. Det er tre ulike måter å få dette til på:

Salg av spillere
Kontraktsforlengelse på de spillerne som man tror på
Færre spillerkjøp i årene som kommer.

Med hensyn til det første punktet, vil et salg av f. eks. de spillerne som ble nevnt som sannsynlige salgsobjekter over (Adebayor, Tevez, de Jong og Johnson) redusere amortiseringskostnaden med ca. £ 15 400 000. Det vil bringe den forventede amortiseringskostnad i 2012/13 til £ 60 000 000 før vi legger inn et stipulert beløp i ”Øvrige transferkostnader”. Om vi antar at dette er på £ 5 000 000, vil det fortsatt være £ 10 000 000 til nye spillerkjøp sommeren 2012 før vi når en amortiseringskostnad på £ 75 000 000 for 2012/13 slik det her er kalkulert med i den noe optimistiske ”break even”- prognosen for 2012/13. Dette tilsvarer f. eks. to større spillerkjøp, hver på ca. £ 25 000 000 om vi regner med fem års kontraktslengde.

Når det gjelder det andre punktet, peker noen av spillerne seg ut som kandidater for forlengede kontrakter, kanskje allerede før eller i løpet av kommende sesong. Om klubben velger å ha et bevisst forhold til dette, vil en forlengelse av kontraktene med 2 år på spillere som f. eks. Agüero, Silva, Yaya Toure, Lescott og Milner i seg selv bidra til reduserte amortiseringskostnader med ca. £ 11 500 000.

Det er likevel - selvsagt - den tredje metoden som på sikt vil bidra mest til å få ned disse kostnadene. Selv om City fortsatt vil kjøpe spillere for større beløp, kan vi ta det for gitt at vi ikke ser noen gjentagelse av de omfattende investeringene klubben har gjort i spillere i treårsperioden 2008-2011.

Vi stiller oss spørsmålet: Hva kan Manchester City tillate seg å ha i årlige amortiseringskostnader i årene som kommer? – Hva er egentlig det bærekraftige nivået på disse kostnadene?

Om vi som et utgangspunkt antar fortsatt sportslig suksess (kontinuerlig Champions League-deltakelse) og at klubben når en årlig omsetning på £ 330 000 000 allerede fra sesongen 2013/14 (for øvrig det året den nye NIKE-avtalen på årlige £ 10 mill. minimum slår inn) – begge høyst realistiske forutsetninger – kan vi dedusere oss fram til hva nivået bør ligge på gjennom følgende resonnement:

1) Det er ingen grunn til å tro at utgifter i kategorien ”Other expenses” skal reduseres vesentlig i årene som kommer. På den annen side er det heller ikke noe som tilsier at den skal økes veldig mye. Vi tror her at disse utgiftene kan stabiliseres på ca. £ 60 mill. i den overskuelige framtid, i det vi også regner med at utgiftene (og inntektene) i forbindelse med videreutviklingen og etter hvert driften av SportCity-komplekset separeres regnskapsmessig fra klubbens regnskap.

2) Spillerlønninger tror vi fortsatt vil øke noe. Trass i at klubben p.t. har ”kunstig” høye spillerlønninger som isolert sett vil bidra til markant reduksjon i årene som kommer, er det all grunn til å anta at de framtidige spillerkjøpene i all hovedsak vil være fra aller øverste hylle. Vi regner derfor med at spillerlønningene raskt vil nå £ 200 000 000 og at de stabiliserer seg på dette nivået.

3) Stadion-leien vil, etter at avtalen ble reforhandlet for et par år siden, ligge på £ 3 000 000 årlig. Videre antas det at den årlige rentekostnaden forsvinner helt, og at øvrige avskrivingskostnader ligger på samme nivå som nå. Videre er det rimelig å anta at det hvert år vil genereres en del inntekter på salg av spillere fra akademiet som ikke når opp, vi anslår et forsiktig gjennomsnittsbeløp på £ 1 mill. her.

Med disse premissene, som for øvrig impliserer en EBITDA på £ 70 000 000, kan man slutte seg til at det bærekraftige nivået på amortiseringskostnadene ligger på rundt £ 50 000 000. Med dette nivået vil også regnskapene være soleklart i pluss, og både ekstraordinær sportslig suksess (les Champions League-finale) og et og annet større spillersalg vil generere en pen profitt for eierne). For perspektivet sin skyld kan vi konkretisere hva dette i praksis vil innebære: Om vi regner med at spillerstallen i førstelaget består av 22 spillere, og det til 15 av disse vil være knyttet amortiseringskostnader til enhver tid, kan man tillate seg en gjennomsnittlig amortiseringskostnad på disse 15 på £ 4 000 000 årlig. Det tilsvarer kostnad på et spillerkjøp til £ 20 000 000 på en femårskontrakt. Ser vi to år fram og forutsetter at klubben i all hovedsak har samme spillerstall som nå, vil følgende spillere være uten nevneverdig amortiseringskostnad før sesongen 2014/15: Joe Hart, Micah Richards, Pablo Zabaleta, Vincent Kompany, Gael Clichy, Stefan Savic og Costel Pantilimon (spillere som Barry og Kolo Toure må vi regne med er ute av bildet på det tidspunktet). I tillegg er det grunn til å tro at 2-3 av de beste spillerne fra akademiet også vil få plass i spillerstallen på dette tidspunktet, med det resultat at man kan tillate seg et enda høyere nivå på den gjennomsnittlige amortiseringskostnaden. I samme retning vil kontraktsjusteringer på dyre spillere som Silva, Agüero, Nasri og Balotelli virke.

Styreformann Khaldoon Al Mubarak: Full kontroll…?

Før vi avrunder dette avsnittet kan det være verd med noen sammenlignende betraktninger knyttet til denne helt avgjørende komponenten i en klubbs økonomi. La oss se på spilleramortiseringskostnadene for de fremste europeiske toppklubbene i siste seksårsperiode. Beløpene er omregnet til GBP med utgangspunkt i løpende valutakurser. Vi gjør oppmerksom på at vi mangler data på Barcelona for de første tre årene, mens dataene for Arsenal er noe usikre for den samme perioden.

Amortiseringskostnader utvalgte klubber
Klubb	2005/06	2006/07	2007/08	2008/09	2009/10	2010/11
Arsenal	17 800 000	28 400 000	33 300 000	23 900 000	25 000 000	21 700 000
Barcelona				48 021 000	60 965 000	57 264 000
Bayern München	*13 235 000*	*18 545 000*	*26 530 000*	*29 579 000*	*44 073 000*	*28 545 000*
Chelsea	*70 800 000*	*65 000 000*	*57 300 000*	*49 000 000*	*37 600 000*	*39 700 000*
Inter Milan	*21 489 000*	*21 966 000*	*25 415 000*	*40 983 000*	*52 304 000*	*45 377 000*
Manchester U.	*26 800 000*	*24 300 000*	*35 500 000*	*37 600 000*	*40 100 000*	*39 200 000*
AC Milan	*15 145 000*	*20 255 000*	*28 363 000*	*31 272 000*	*36 613 000*	*38 696 000*
Juventus	*37 112 000*	*15 260 000*	*20 157 000*	*24 946 000*	*28 896 000*	*30 107 000*
Real Madrid	*16 441 000*	*26 003 000*	*65 410 000*	*67 621 000*	*87 203 000*	*91 101 000*

Gjennomsnitt	*25 127 750*	*23 916 125*	*32 334 375*	*36 558 000*	*43 083 778*	*41 110 000*

Vi noterer oss særlig tre ting ved denne tabellen. For det første har Real Madrid sine amortiseringskostnader nesten løpt løpsk de siste årene, og det er grunn til å tro at de har nådd en foreløpig topp. For det andre har Chelsea sine kostnader vært gradvis synkende fram til det siste, og utviser det samme utviklingsforløpet som vi tror City kommer til å ha i de neste årene. For det tredje legger vi merke til at de samlede kostnadene for alle disse toppklubbene har vært klart økende hele perioden sett under ett, men med en svak nedgang fra 09/10 til 10/11.

Gjennomsnittlige amortiseringskostnader for hele perioden for disse klubbene ligger på £ 38 mill., det er en indikasjon på at City i høyeste grad vil være konkurransedyktige når det gjelder spillerinvesteringer i årene som kommer.

Om alt som kan gå galt

For å døyve en viss følelse av uvant optimisme, kan det være verd å peke på en del av skjærene i sjøen. Hva kan egentlig gå galt? Hva er hindringene for at Manchester City skal nå målet om å etablere seg i det absolutte toppsjiktet av europeisk fotball? En slik liste kan uten nevneverdige problemer gjøres uendelig lang, men la oss fokusere på en del av de mer opplagte hindringene.

For det første kan vi anføre usikkerheten rundt praktiseringen av FFP-regimet. Vil UEFA virkelig sette makt bak disse kravene? Eller vil de velge å la beskrankningene være ”myke” slik at klubbene som ikke når målsetningene slipper unna med de mer ubetydelige sanksjonene? I det siste tilfellet vil det altså være ugunstig for City å ta dette altfor alvorlig og de kan risikere å sitte igjen med Svarteper om de gjør det. Vi er altså i en slags spillsituasjon der spillerne, i tillegg til UEFA, er City og de øvrige klubbene med alvorlige FFP-utfordringer (Inter, AC Milan, Paris St. Germain og antageligvis nyrike Malaga vil nok befinne seg i dette landskapet).
Sportslig underprestering og ”uflaks” over en lengre periode er selvsagt en mulighet som ikke kan avskrives helt. Pr. juni 2012 virker det som et nokså urealistisk scenario at man ikke skal klare å oppnå minst 4. plass neste år, i så fall må nok fryktelig mye gå galt samtidig. Likevel kan ikke muligheten avskrives for at man havner utenfor topp fire p.g.a. uheldige omstendigheter en gang i nær framtid, og skjer det to sesonger etter hverandre er klubben åpenbart i alvorlige vanskeligheter. Det har hendt utallige ganger at storklubber har underprestert over en lengre periode. Vanligvis kommer dette som resultat av en spiraleffekt startende med at manageren får sparken etter en periode med svake resultater, fulgt av ny manager som heller ikke får det helt til, misnøye i spillergruppen, spillerflukt, mange nye og kanskje svakere spillere i løpet av kort tid, ytterligere sportslig nedtur, ”panikk-kjøp” av spillere – med svekket inntektsgrunnlag og svakere forutsetninger for ny sportslig suksess som resultat. Heller ikke Manchester City vil ha en vaksine mot dette syndromet, hvis siste offer synes å være Inter Milan.
Den særegne spanske TV-avtalen gjør at toppklubbene Real Madrid og Barcelona i stadig større grad er i ferd med å få et forsprang på sine europeiske konkurrenter. Denne åpenbart urimelige konstruksjonen, ikke minst for de som er opptatt av ”financial fair play”, gjør det allerede umulig for andre spanske klubber å gå inn i en reell konkurranse med dette duopolet, og det er en berettiget frykt at denne dominansen også kan bli en realitet i europeisk sammenheng. Ironisk nok er både Real Madrid og Barcelona nokså sterkt forgjeldet, mens nyrike Malaga i sin helhet forblir egenkapitalfinansiert må vi anta (eier er søkkrike sjeik Abdullah Al-Thani fra Quatar - en slags pendant til Manchester City sin Abu Dhabi-baserte sjeik). Financial Fair Play, som i sin grunnintensjon skal forhindre gjeldsoppbygning i klubbene, kan altså i dette tilfellet bidra til å sementere og endatil forsterke denne helt åpenbare ”unfairness” i spansk fotball.
Det er alt annet enn usannsynlig at vi i de neste årene vil oppleve at troikaen Chelsea, Manchester City og Manchester United etablerer seg på et eget nivå i toppen av Premier League. Realistisk sett vil da Arsenal, Tottenham og Liverpool måtte kjempe om den fjerdeplassen som gir muligheter for Champions League-deltakelse. Dette skaper en særegen situasjon sammenlignet med de siste årene, en situasjon disse tre klubbene nok er seg bevisst og som kan medføre at de gjør alt de kan for å passere hinderet. Det er selvsagt Arsenal, med sin råsterke økonomi, som har de sterkeste kortene på hånden på litt lengre sikt, men i løpet av FFP-perioden fram til 2016 kan vi også tenke oss en situasjon der det er 6 tilnærmet likeverdige klubber som kjemper om de fire forjettede plassene. Dette øker risikoen betydelig for at Manchester City, år om annet, ikke greier kvalifisering til Champions League.
FFP kan med stor sannsynlighet ha en indirekte, utilsiktet (?), effekt som påvirker City sine sjanser negativt. Regimet vil nemlig, i henhold til alminnelige økonomiske mekanismer, fungere deflatorisk på fotballøkonomien over hele Europa. Dersom klubbene må stramme inn livreimen i årene som kommer vil det eksempelvis, og aller viktigst i denne sammenhengen, bidra til et mer labert overgangsmarked. Vi kan heller ikke helt utelukke et regulært ”krakk” i spillermarkedet. For City sin del vil dette være nokså katastrofalt, ettersom man er temmelig avhengig av å få solgt en håndfull meget dyre spillere nokså snart. Om vi ser på en spiller som Carlos Tevez (som man temmelig sikkert ønsker å kvitte seg med), hadde han en markedsverdi på i underkant £ 40 000 000 så sent som for et halvt år siden. Allerede nå virker det helt urealistisk at klubben skal oppnå en pris i nærheten av dette. Tallet på klubber som ser seg i stand til å betale astronomiske beløp for en 28-åring har nemlig skrumpet inn til en liten håndfull. I praksis er nå kandidatene begrenset til Real Madrid, Barcelona, Bayern München og Chelsea, i tillegg til nyrike Malaga, Paris St. Germain og Anzhi Makhachkala. Det er langt fra gitt at noen av disse er interessert i spilleren, selv til god tilbudspris. Dermed er man kanskje tvunget til å beholde urokråken, eller selge til regulær skampris. Nå kan det hevdes at denne effekten også vil virke positivt for City, ettersom et deflatorisk spillermarked vil bidra til billigere spillerkjøp. Så enkelt er det imidlertid ikke: For det første, for City er det nå vesentlig viktigere å selge overflødige spillere enn skaffe seg nye. For det andre, når City er interessert i en spiller vil man nok oppleve at de alminnelig deflatoriske mekanismene til dels settes ut av spill, ettersom det til de grader blir ”selgers marked” når City er på andre siden av forhandlingsbordet. Man kommer nok ikke til å betale £ 24 000 000 for en Joleon Lescott igjen, men City vil nok erfare at det også i årene som kommer er en slags ”tilleggsavgift” når de skal handle spillere. Det er ikke noe til å undres over, og er et fenomen som er virkende også for andre storklubber. Både Real Madrid og Bayern München har opplevd dette i nokså stor grad når de har kjøpt spillere innenlands.

Den gamle og den nye tid - Sir Alex Ferguson og Roberto Mancini

Kilder og videre lesning

Det har etter hvert blitt en god del nettsider og blogger som fokuser særskilt på toppfotballens bredere omgivelser, rammevilkår og kontekstuelle aspekter i sin alminnelighet – endatil et fåtall spesialsider knyttet til fotballøkonomi. Noen av disse er gode, og skal man anbefale bare en, er det den allerede nevnte bloggen til ”Swiss Ramble” (http://swissramble.blogspot.no/) som peker seg ut. Swiss Ramble er Arsenal-tilhenger, men de som visiterer denne vil finne uhyre innsiktsfulle betraktninger også om andre klubber så vel som mer generelle artikler om fotballens økonomi. Han har også flere artikler om Manchester City, også en der han vurderer klubben i lys av FFP. Hans hovedkonklusjoner her er ikke vesentlig avvikende fra mine, men han baserer seg etter min mening på en del premisser som er noe tvilsomme, mer nå enn den gangen de ble skrevet – lenge før Premier League-seieren. Det finnes også en nettside utelukkende dedikert til FFP, riktig nok av noe ujevn og til dels tvilsom kvalitet: http://www.financialfairplay.co.uk/. Den forsyner imidlertid leserne med en utmerket innføring i selve FFP-regelverket, inkludert en instruktiv video. Det finnes også en vurdering av Manchester City i lys av FFP, med vesentlig avvikende konklusjoner i forhold til mine egne. Det er imidlertid lett å vise at en del av premissene som ligger til grunn for denne vurderingen er feilaktige (særlig vurderingen av framtidige amortiseringskostnader) og simpelthen i overkant pessimistiske (skribenten er for øvrig ikke nevneverdig begeistret for City-prosjektet og det skinner nokså tydelig gjennom i argumentasjonen).En annen utmerket blogg, http://www.andersred.blogspot.no/, er drevet av en Manchester United-tilhenger som er mer enn kritisk til Glazer-familiens eierskap og som åpenbart ser det som en slags livsoppgave å bekjempe dette. Når det gjelder det rent økonomifaglige er denne i en særklasse, og selv laudable siviløkonomer kan nok av og til få problemer med å henge med i svingene. Man finner bl. a. en interessant artikkel om Manchester City sine kommersielle inntekter de siste årene.

For de som ønsker en grundigere innføring i selve FFP-regelverket bør man selvsagt gå til kilden. Selve styringsdokuemntet finnes i et særskilt dokumentbibliotek på UEFA sine nettsider: http://www.uefa.com/uefa/documentlibrary/index.html. Dette er ikke noe man gir seg i kast med på en lørdagskveld, så kortversjon spesiallaget for bedagelig anlagte journalister kan være et fristende alternativ for mange:

http://www.financialfairplay.co.uk/resources/FFP%20Press%20Kit%20EN_FINAL_en%20_1_.pdf. Endelig nevner vi de omfangsrike nettsidene til http://www.footballeconomy.com/, som på tross av rotete oppsett, vekslende kvalitet og til dels utdatert nøkkelinformasjon, er uunnværlig for alle som følger med på fotballøkonomiske emner fra dag til dag.

* * * *

Etterskrift:

Etter at dette innlegget ble skrevet har det blitt forhandlet fram en ny TV-avtale for det britiske innenlandsmarkedet – med en verdi på nesten ubegripelige £ 3 018 000 000 for treårsperioden 2013-2016 (ca. 30 milliarder norske kroner!). Det var BSkyB (fem av de syv ”kamppakkene”) og BT som fikk tilslaget og beløpet representerer en økning på hele 70 % sammenlignet med den forrige avtalen (http://www.premierleague.com/en-gb.html). En euforisk Richard Scudamore, Premier League-sjefen, forklarer den voldsomme økningen med den fantastiske og ikke minst TV-vennlige avslutningen på 2011/12-sesongen!

Dette er så astronomiske tall at avtalen i seg selv fjerner siste rest av tvil som måtte være knyttet til City-økonomien sin bærekraftighet de neste årene, også sett i lys av ”Financial Fair Play”. Og, for den saks skyld, de øvrige engelske klubbene.

For de som er av den oppfatning at FFP er et slag fordekt korstog mot engelsk dominans i klubbfotballen fra UEFA og latineren Platini sin side, vil det være fristende å se på avtalen som et spark i området der det gjør aller vondest for den godeste Michel. Realiteten er i alle fall at avtalen, som overgår selv de villeste forhåndstipsene, er så profitabel for de engelske klubbene at man ikke bør bli overrasket om det er første steget mot en revisjon eller endatil avvikling av hele FFP. Fra 2013 kan konsekvensen nå være at FFP vil fungere som et slags glidemiddel for større engelsk konkurransekraft vis a vis spanske, tyske og italienske klubber - altså stikk i strid med det som mange tror var en reell hovedhensikt med hele ordningen.

WE'RE NOT REALLY HERE

Manchester City

søndag 27. mai 2012

Manchester City og "Financial Fair Play"